jeg har en veninde, la oss kalle henne... Siri. Nå, Siri's sine foreldre har ganske så mye penger. De bor i et stort flott designer hus, hagen deres er alltid velstelt og de har opptil flere biler, 2 båter og 1 fontene. Jeg har kjent Siri siden tidlig skoletidene, og vi har vært venner i en god stund. Jeg husker jeg alltid likte å komme til Siri's hus, det var så stort og pent, og så alltid ryddig ut. Jeg fikk se på plasma tv og se på flotte kunstverk som hang rundt om i stuene. Ja, dette var slevfølgelig glansdagene. Men så flyttet jeg på hybelen, og ting begynte å sjangle litt mellom Siri og meg. Jeg har aldri brydd meg mye om penger, men etterhvert så kom noe til overflaten som jeg og Siri aldri hadde trodd skulle bli en big deal. Money.
Jeg kommer fra en gård, min far jobber 2 jobber for å kunne ha penger. min mor jobber med psykisk utviklingshemmende. Min mor og far krangler aldri, men når de faktisk gjør det så handler det om penger.
"Å svein, hvorfor hørte du ikke på damen? hvorfor måtte du kjøpe den tingen når du vet at vi ikke har råd? Hvordan skal vi få råd til dette? HÆ?" Jeg har alltid verdsatt at mine foreldre gir meg kjærlighet istedenfor penger, og har aldri følt noe spesielt savn etter å ha mere penger å rutte med
800 kr er ganske mye for oss, men for Siri er 800 kr det hun får hvis hun arbeider 1 t med å klippe plenen hos faren.
Problemet:Siri har i det siste begynt å gli mere og mere ifra meg. Det begynte med at hun skulle på en utvekslingstur til et land og hun ba meg bli med, jeg sa at selvfølgelig hadde jeg lyst men jeg måtte høre med foreldrene mine, om vi hadde nok penger. Vi hadde ikke det. Jeg sa dette til Siri, og hun sa "
Javel..jeg kommer iallefall til å dra uansett". Så dro hun. Neste år spurte hun meg igjen, jeg spurte foreldrene mine, men nei. Hun kom med den nøyaktige samme kommentaren . Og som om ikke dette var nok så blir hun attpå till sur på meg, og svarer nå sjeldent på meldingene mine. Facebook kommentarene mine. Eller andre ting som har med meg å gjøre.
Jeg har ikke ord. Jeg føler meg trist fordi jeg ikke kan sputte ut 30 000,- kr til en tur til Kina, men samtidig veldig såret over at hun gir blanke i mine følelser.. selvfølgelig skal hun få reise hvis hun vil men hun trenger da ikke være sur på meg og mine økonomiske inntekter?
Hva synes du?
*Slenger inn et bildet av Maren, fordi denne teksten er kjedelig og hun er nydelig. møhø.